Urmannia er tapt!

Ordene klinger altfor høyt i den kjølige sommerdagen: «Urmannia er tapt!» Folk på torget snur seg mot den unge mannen som står på ei oksekjerre og roper det ut. Han er fillete og skitten, men ansiktet er ærlig og stemma er klar: «De vandøde har brutt gjennom murene! Døden kommer til Grosburg!» Ordene skaper litt uro på torget. Noen roper tilbake: «Tull!» «Forræder!» «Det er løgn!» Andre hvisker sammen. Og atter andre tar gutten på alvor, og forlater torget med raske skritt. Om det gutten sier stemmer, vil det bli en desperat flyktningestrøm ut av hovedstaden, mot havnebyene i vest. Og da gjelder det å være først. Veiene er ikke gode etter den siste månedenes regn. De vil snart forvandles til gjørmete feller der ingen kommer frem. Og det finnes ikke nok skip til å redde alle mennesker i hovedstaden, enn si alle som finnes i landene rundt. De som nøler med å flykte, vil bli stående på land, mens døden kommer subbende mot dem.

Vi nærmer oss slutten på årets kampanjer, og muligens slutten på mange rollers liv. Ondorket samler seg i landene sør for Grosburg. Keiserens hær er svekket, men fremdeles sterk. De mange høye tårn og mektige murer i hovedstaden får stadig flere knekter, ettersom flyktende krigere fra kampene lenger øst når byen, og slutter seg til forsvarerne. De kommer med grusomme fortellinger om de vandødes herjinger, men de kommer også med en innbitt vilje til å kjempe for livet.

Hva som skjer med hver gruppe er usikkert, men det blir en mørk avslutning. Store deler av Urmannia er allerede lagt øde, uten ei levende sjel, og de vandøde har vokst for hvert slag keisertroppene har tapt. Nå teller de syv millioner vandrende vesener som ikke lar seg såre av vanlige våpen. Kun onde heksevåpen og flammer kan skade dem.

Det finnes ingen måte å stanse noe slikt på. De går langsomt, men de kommer, de kommer …
– og når de kommer, DA TAR ALT LIV SLUTT!

Vandøde